«Mine barn, vær ikke redde! Se jeg gjør noe nytt!

Joh. 13,30-35

 

30  Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt.  31 Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham.    32 Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. 33 Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. 34 Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. 35 Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Slik lyder det hellige evangelium!

«Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?» kan vi lese fra Jesaja i en av kommende søndags tekster. I disse dager erfarer vi vårens livskraft om det er som snøsmelting eller grønne spirer. Dagene er lengre og solens stråler varmer mer og mer både spede spirer og vinter- og pandemitrøtte kropper. Denne uken er vi omtrent midt mellom påskedag og pinsedag. Påskejubelen følger oss samtidig som Jesus forbereder disiplene sine på avskjed. Vi i er midt i livets spenningsfelt, gleden og sorgen vandrer sammen. Det veksler mellom lys og mørke, dag og natt.

Teksten vår begynner i nattens mørke når Judas forlater måltidet etter å ha blitt utpekt som den som skulle forråde Jesus.

Så midt i natten og mørket av forræderi og død annonserer Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham.»  Det er bemerkelsesverdig at for første gang i hele Johannesevangeliet blir mørket istedenfor lyset koblet sammen med herliggjørelse. Johannes har hele tiden knyttet Jesus til lyset, verdens lys. Vi har tidligere fått høre om at hans etterfølgere kunne se Guds herlighet gjennom tegnene og miraklene han gjorde, men når evangeliet snakker om herliggjørelsen av Jesus er det alltid i forbindelse med korsfestelsen. Herliggjørelsen av Jesus skjer derfor gjennom kamp med onde krefter, synd og død. Men lyset skinner i mørket og mørket har ikke overvunnet det. Se for dere et basseng eller at dere står ved et vann i månelys. Du ser månens lys speile seg i det mørket vannet og den klare forskjellen på lys og mørke. Så kaster du en stein ut i vannet. Da kan man se at mønsteret av lys og mørket som var der først endrer seg og det skjer noe nytt, en bevegelse som danner nye mønster. Lyset og mørket blander seg. Jesus blander seg inn i mørket og vandrer sammen med oss i mørket, og han bringer inn i lyset. Mørket er derfor aldri helt mørkt lenger. Lysets kraft og Guds kjærlighet begynner sin bevegelse i mørket.

Varmt og kjærlighetsfullt, tiltaler Jesus oss og sier, mine barn, vær ikke redde! Han vil gjøre oss trygge i møte med det nye, som allerede er i gang. – en tid da hans nærvær ikke er bundet til tid og sted. «Se, jeg gjør noe nytt, merker dere det ikke» Da trenger vi at Jesus sier, mitt barn – jeg er med deg – også når du vandrer i ukjent landskap, jeg ser at du kan kjenne deg utrygg, det er helt naturlig å kjenne på det. Stol på meg, jeg er her for deg, og jeg elsker deg!

 

Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. 35 Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Slik kan vi også gjenkjenne Jesu nærvær nå, på kjærligheten.

Mor Teresa fikk en gang spørsmålet: «Hvordan lærer man seg å elske?» Hennes svar var kort og presist: «Gjennom å elske» Jesus lærte oss å elske gjennom å vise sin kjærlighet til oss. Den kjærlighet som Gud har lagt i oss fra skapelsen vokser og vi kan kjenne den igjen ved at Jesus viser sin kjærlighet til oss. Slik er Gud i oss og vi i Gud, og slik skal også vi bli kjent igjen som Kristi etterfølger. Da blir det ikke et uoverkommelig og overmenneskelig krav å elske, men en oppfordring til å ta i bruk den kjærligheten Gud har lagt i oss.

Jeg er gudebarn,

lys av ditt lys

fred av din fred,

evig kjærlighet.

 

I dypet av mitt vesen

Er jeg den jeg er,

udelt og sann,

ett med deg

ett med alt og alle.

-Margareta Melin- oversatt av Hilde Barsnes.

 

 

 

 

 

Skip to content