Budskapet til Maria
Tekstrefleksjon 15.03.21 på digital kveldsbønn på Kirkelig Ressurssenter av Hilde Barsnes
46 Da sa Maria:
«Min sjel opphøyer Herren,
47 og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
48 For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
49 for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
50 Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
51 Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
52 Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
53 Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
54 Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
55 slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»
Slik lyder det hellige evangelium!
Det er lovsang i luften. En sang om løfter og håp fra slekt til slekt. Håp også for alle som kjenner på håpløshet, manglende krefter, har blitt tråkket på, utnyttet og bærer på smertefulle erfaringer.
Marias lovsang er et brudd i Lukas sin fortelling om tiden før Jesu fødsel. Før lovsangen følger vi Maria som er blitt med barn, og besøker sin slektning Elisabeth. Møte mellom de to kvinnene er et av de mest rørende øyeblikkene i bibelen. Sparket av fryd fra barnet i Elisabeths mage anerkjenner det nye livet som er i ferd med å vokse frem i Marias livmor. En ny tid blir sparket i gang – et nytt håp for deg og meg!
La oss aller først ta et lite blikk tilbake til en annen av bibelens kvinner, den første av de alle, Eva. Maria og Eva har gjerne blitt sammenlignet. Eva den første kvinnen som er fristerinnen, den svikefulle, farlige, den som ville ha makt, og Maria som den kvinnen, som lytter og sier ja. Stiller seg til tjeneste. Den ideelle kvinnen, den tjenende og selvoppofrende, – hun som løfter menneskehetene inn i befrielsen. Tradisjonelt har disse kvinnene gjerne blitt beskrevet slik, i alle fall av noen. Jeg kan kjenne på at jeg synes dette høres både slitt og noe unyansert ut.
Men det er et interessant perspektiv som forfatter Ylva Egghorn har sett og som er fint å ta med seg knyttet til forbindelsen mellom Eva og Maria. Eva, den første kvinnen fødes, eller skapes, ut fra mannens ribbein, slik vi hører det i en av skapelsesfortellingene. Hun ble tatt fra mannens side for at hun skulle være hans like. Eva har ingen forhistorie, ingen formødre å spørre til råds om hva det vil si å være mann og kvinne. Vi hører at kvinnen blir til tatt fra mannen, hun blir skapt uten hjelp av en kvinne. Det er Gud skaper her. Med Maria speilvendes prosessen. Nå er det kvinnen som føder en mann. Det har vært århundrer med splittelse og undertrykkelse for hennes folk. Maria kommer fra denne historien og sier: alle slekter skal fra nå av prise meg salig. Hun har mange formødre, og alle de har levd i avhengighet av mannen, på godt og vondt. Nå stiger kvinnen Maria ut av denne historien og føder en sønn, uten hjelp av noen mann – det er Gud som skaper her også. Når Marias sønn blir voksen kaller han seg Menneskesønnen – menneskenes barn, barnet som er menneske og Gud.
Kanskje så de som skrev ned historien denne dype sammenhengen mellom Eva og Maria. Eva er ikke den «den dårlige kvinnen», og Maria er ikke «den gode kvinnen». Det er ikke det det handler om. De er en fortelling om mennesket – som trenger Gud for å bli helet. En langsomt fremskridende fortelling, der vi alle er skrevet inn. Menn og kvinner. Vi trenger hverandre, men vi er ikke helt prisgitt hverandre. Vi er ikke helt og holdent født av hverandre. Det er noe som er større enn oss som frigjør, et kjærlig overblikk. Den store fortellingen om Gud som blir menneske er det som er frigjørende.
Maria sier ja til å bære befrielsen i seg, til å føde Jesus, til å verne han som barn i hans sårbarhet og forsvarsløshet, se han vokse opp – og så la han gå, når tiden for han å gå sin egen vei. Hun sier ja til gleden, og ja til det uprøvde og ukjente. Det er et ja til å tre inn i historien som en ansvarlig aktør.
Hennes ja – er også et ja til sorgen. Til å tørre å slippe taket og la kjærlighetens sårbarhet råde.
Det er et ja til smerten. Og til det kanskje tyngste av alt; å se sitt barn gå en vei en ikke kan forstå og ikke kan følge. Å, se barnet sitt tråkket på, misforstått, hånet og utsatt for en grusom og urettferdig lidelse.
Maria vet ikke dette når hun sier ja, men hun sier ja til livet og hun synger av glede. Hun er stolt og lykkelig – hele menneskeheten kommer til å prise meg synger hun. Akkurat som Maria vet heller ikke vi mennesker hva livet bringer når vi fødes inn i denne verden. Engelens budskap og den gudommelige tilstedeværelse i Marias kropp gir henne mot og kraft. Forvandlingen fra tenåringsjenta fra byen Nasaret til kvinnen som besluttsomt bestemmer seg fra å dra av sted til sin slektning Elisabeth er bemerkelsesverdig. Kvinner kunne ikke reise uten godkjenning av far eller ektefelle i hennes samtid. Men hun skyndte seg av gårde står det. Gjorde hun allikevel det, – eller ble faren hennes overtalt av denne guddommelige kraften og besluttsomheten som hadde kommet over henne? For så å la henne dra til Elisabeth? Det undrer jeg meg over.
Med Maria tar den store fortellingen en helt ny vending. Gud stiger inn i verden, like maktesløs og sårbar som oss andre mennesker. Det er så stort og underfullt akkurat dette – for i sårbarheten ligger styrken til både Maria, Jesus, deg og meg.
I sårbarheten og maktesløsheten skjer forvandlingen – forvandlingen fra død til liv, fra undertrykkelse til frihet, fra fange til fri, fra fornedrelse til seier – og det som har gått i stykker blir helet. Det er Gud som skaper også nå. Når Maria sier ja, så sier hun ja til det uprøvde og ukjente, slik vi også gjør når vi vandrer inn i livets og troens landskap. Den guddommelige kraften Maria kjente på er også gitt til deg og meg av Gud – kraften til trassig tro. Den finnes i dåpens vann og troens under. Det er Gud skaper også her. Det er vår hvile når sårbarheten kjennes som størst.
Trassig tro på at på at mørket ikke er det siste, men kun en bakgrunn – for et lys som har kommet inn. Et lys og en kjærlighetskraft som skal forvandle verden, og som følger oss i våre liv. Gud er i oss og vi er Gud. En ny tid blir sparket i gang – et nytt håp for deg og meg!
