Pilgrimsvandring i fastetiden

Tekstrefleksjon ved digital kveldsbønn på Kirkelig Ressurssenter 15.02.21 av Hilde Barsnes

Jes 58,4-10

4 Se, når dere faster, blir det strid og trette
og slagsmål med urettferdige never.
Dere faster ikke slik i dag
at stemmen deres kan høres i det høye.

 

5 Er dette den fasten jeg har valgt,
en dag da mennesket plager seg selv,
bøyer hodet som et siv
og legger seg i sekk og aske?
Kaller du dette for faste
og en dag etter Herrens vilje?

 

6 Nei, dette er fasten jeg har valgt:
å løse urettferdige lenker,
sprenge båndene i åket,
sette undertrykte fri
og bryte hvert åk i stykker,

 

7 å dele ditt brød med sultne
og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
Du skal se til den nakne og kle ham,
du skal ikke snu ryggen til dine egne.

 

8 Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden,
brått skal helbredelsen komme.
Din rettferd skal gå foran deg
og Herrens herlighet følge etter deg.

 

9 Da skal du kalle, og Herren skal svare,
du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!»
Om du tar bort hvert åk hos deg,
ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt,

 

10 om du gir av ditt eget til den sultne
og selv metter den som lider nød,
da skal ditt lys gå opp i mørket,
din natt skal bli som høylys dag.

Jeg vet ikke om dere la merke til starten av denne teksten vi akkurat leste?

Se, når dere faster, blir det strid og trette
og slagsmål med urettferdige never.
Dere faster ikke slik i dag
at stemmen deres kan høres i det høye.

Jeg kjente meg iallfall igjen i hva som kan skje når det er litt for lenge siden sist måltid for meg – da kan det vel hende jeg blir litt irritabel før en mer apatisk fase. Jeg kan levende se for meg at fasten kan føre til strid og trette slik det står. I går feiret vi fastelavn – og på onsdag innledes fasten med askeonsdag. Frem til 1800-tallet hadde man en tradisjonell faste også i Norge fra mat og drikke, men i vår tid er faste først og fremst en forberedelse til påske, med fokus på ettertanke, meditasjon og stillhet. Noen velger også å kutte ut sosiale medier, alkohol, shopping og lignende.

Det å nærme seg fastetiden i år kjennes annerledes ut enn tidligere år, for det føles ikke som vi trenger mer stillhet og ro nå. I et helt år har vi fastet fra sosiale sammenhenger, vi har holdt avstand til hverandre, hatt vennefaste, gudstjenestefaste, reisefaste, kulturfaste og hjemmekontor.

Fastetiden skal være annerledestiden i året, med tid til å stoppe opp å kjenne etter.

Så om vi skal kjenne etter nå, hva trenger vi? Hva trenger du? Det finnes sikkert forskjellige svar på det. Men jeg hører mange som sier at vi savner fellesskapet. Hverandres nærvær og muligheten til å dele liv og opplevelser. Vi møtes i det digitale rommet og tenker det er bedre enn ingenting, for ingenting er forferdelig.

Selv om nærvær også kan kjennes gjennom en skjerm, så mangler følelsen av hva det gjør med oss å være sammen. Kjenne den andres nærvær – som selv om det ikke sies et ord, så er vi der for og med hverandre.

Det som allikevel er det samme også dette året, er at vi venter på festen. Kanskje venter vi enda mer intenst på festen i år, fordi vi har kjent sterkere på hva det vil si å gi avkall på ting. En av fastetidens perspektiver har slik sett blitt tydeligere for oss.

Vi trenger påfyll fra kilder utenfor oss selv! Hvordan kan vi gjøre fastetiden i år til en pilgrimsreise der vi vandrer med Gud, og kan finne kilder til liv og påfyll langs veien. Dette spørsmålet har blitt viktig for meg de siste dagene.

«Følg meg!», sier Jesus Så mulig vi skal gjøre akkurat det. Ta Jesus på ordet. Vi trenger ikke sitte stille, vi kan derimot være i bevegelse. I Bibelen er det mange tekster om vandring. Israelsfolket var på vandring i hele 40 år, og Jesus er stadig på farten.  Han går sammen med andre eller alene og er alltid å vei et sted. Han er på vei til deg og meg. På sine vandringer møter han alltid mennesker, kvinnen ved brønnen, Sakkeus og Bartimeus for å nevne noen. Jesus lar seg forstyrre av mennesker som vil snakke med han. Bartimeus som var blind satt ved veien og han ropte: Jesus hjelp meg! Kyrie Eleison! Mange hysjet på han, men da ropte han bare ennå høyere. Jesus hørte hans stemme og hans rop berørte han, og spurte: Hva kan jeg gjøre for deg? Hva trenger du i ditt liv nå? Jesus lytter til våre bønner og våre rop. La oss derfor bruke fastetiden til å be, fortelle hvordan vi har det, og be Gud om å være en kilde til liv for oss. Et sted vi kan hente næring for tro og dager.

Jeg har tro på vandringen, bevegelsen – og at vi kan bli oppmerksomme på det som er rundt oss mens vi går. Lytte til lyden om det av er mennesker, biler eller fossefall. Bruke blikket vårt til å se oss rundt for ordentlig å legge merke til våre omgivelser. Lytte hverandres stemmer og rop, for slik er den faste Gud vil ha. Vi mennesker trenger hverandre – nå også selv om vi må holde avstand.

Samtidig kan vi legge merke til våre egne hjerteslag som minner oss om livet vårt – at vi lever og er høyt aktet og elsket av Gud.

La fastetiden bli en tid for oppmerksomt nærvær der du er og en bønnevandring langs byens gater eller skogens stier. Finn dine steder der du kan stoppe opp, be en bønn om det er ved foten av et tre eller ved en busstopp. Går du en eller flere faste gåturer, merk deg noen steder der du tar en pust i bakken – og be en bønn, en du har skrevet ned, vår far eller det som kjennes riktig for deg.

 

«Følg meg!», sier Jesus La oss vandre sammen gjennom fastetiden – samtidig som vi ser frem mot festen.

«Da skal du kalle, og Herren skal svare,
du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!»»  Jes. 58, 9

Skip to content